Hilsen til de nye volontärene / A greeting for the new volunteers

Kjære nye volontärer! I dag var det deres første dag som elever på Malmfältens folkhögskola. Jeg husker så utrolig godt hvordan denne dagen var for meg for et år siden. Jeg kom til Kiruna med tog fra Narvik på søndag ettermiddag.

Ove hentet meg på togstasjonen og da jeg kom til Malmfältens fikk jeg omvisning av Ove med Lina og Ebba. Første møte med to av de fantastiske jentene jeg skulle tilbringe natt og dag med de neste 9 månedene. Tøffe Ebba med turkisblått hår og med en aura av selvtillit og feministisk initiativ. 19 årige mamma Lina som fra første sekund framstod som det klokeste mennesket jeg har møtt i mitt liv. Senere har jeg erfart at det er hun nok også.

Jeg var så nervøs. Så jævla nervøs.

Tankene fløy rundt i hodet mitt. Ingen kommer til å forstå meg fordi jeg er norsk. Alle har mer erfaring og mer kunnskap enn meg. Det var i trappen på kursgården jeg virkelig fikk bekreftet de negative tankene mine. Her møtte jeg Theres for første gang. Jenta fra Stockholms förort som hadde bodd i Tanzania før, pratet Swahili fra før og som visste ALT om ting som jeg ville vite ALT om. Malcom X, miljøarbeid, utviklingsarbeid, øl, ost og vin. Theres som så ut som et stort spørsmålstegn da jeg åpnet munnen og noe helt annet en stockholmsk kom ut av den.

Den neste jeg møtte var Iris som var 100 ganger kulere enn meg med sine tatoveringer av Pippi og Lille My. Veganske Iris som med sitt engasjement for dyrs rettigheter fikk kjøttetende Marit til å skjelve i buksa og slutte å spise kjøtt. Dette var første kvelden og jeg la meg med sommerfugler og mursteiner i magen. Hvordan i all verden skulle jeg kunne måle meg med disse menneskene? Og enda hadde jeg ikke møtt alle i den nye klassen min.

Morgenen etter møtte jeg Charlotta og Greta nede i kursgårdens kjøkken. Nå var det min tur å se ut som et spørsmålstegn. Ut av munnen til Charlotta kom det svensk som jeg til da hadde trodd var tullesvensk. Svensk som bare snakkes av personer som er med på tv-programmet Nordens Herligste med brødrene Ylvis. Charlotta skulle forresten hatt sitt eget talk show. Det hadde sett slik ut: Charlotta åpner programmet med sang og dans. Kveldens gjest er Gudrun Schyman og Charlotta gråter fordi hun er så engasjert. Publikum gråter fordi det store hjertet hennes skinner gjennom TV-skjermen. Etter det musikalske innslaget der Ylvis og Charlotta gjør en remix av ”what does the fox say” er det tid for programmets høydepunkt (for Charlotta) og avslutning. I denne delen av programmet spiser Charlotta ost og brød.

Hvis noen skulle ha baket brødet eller laget maten på programmet så skulle det vært Greta. Hun som hadde med seg et helt kjøkken av utstyr fra Uppsala til Kiruna og hun som kan trylle fram smaker jeg ikke visste fantes. Jeg lærte senere at selv om Greta er lita er det store mengder swag i den kroppen. Hun kan få selv den verste, mest ekstreme rasist til å skjelve med hjelp av fakta, gode argumenter og en gestikulering som setter 50cent i et dårlig lys.

I klasserommet vokste mursteinen seg enda større. Jeg kunne ikke forstå hva jeg gjorde der. Hvorfor i all verden hadde Johanna og Harald valgt meg til å bli med i prosjektet? Etter hvert som klassen presenterte seg en etter en ble jeg mer og mer overbevist om at de hadde gjort en feil. Ringt til feil person. Eller kanskje det fantes en norskkvote som måtte fylles og jeg var den eneste norske søkeren?

Etter lunsj ble mursteinen mindre. Vi hadde snakket i munnen på hverandre i en time og nesten ikke hatt tid til å spise. Klassens kunnskapsnivå og erfaring var kanskje ulik, men det var ikke engasjementet. Vi var alle klare til å dra lasset til prosjektet sammen og i samme retning til og med. Jeg innså etter bare noen dager på Malmfältens at Harald og Johanna hadde slett ikke gjort noen feil, det fantes ingen norskkvote. Jeg hadde blitt valgt fordi jeg som alle andre i klassen hadde evnen og viljen til å lære, til å engasjere meg og å påvirke retningen verden går i. Jeg innså at verden er syk og i ferd med å miste kursen, men også at det finnes minst 18 andre i denne verden som er villig til å ofre alt for helbrede den og å få den på rett kurs igjen.

Så husk dette, kjære nye volontärer: Senk forventningene til dere selv og ikke bruk tid og energi på å måle dere selv mot de andre i klassen. Bruk den heller på å suge til dere så mye lærdom, erfaring, perspektiv og engasjement til de fantastiske klassekompisene dine som dere kan!

 

Dear new volunteers! It's your first day as students at Malmfältens. I remember my first day too well. One year ago I came to Kiruna by train from Narvik on Sunday afternoon.

Ove picked me up at the station and when I got to Malmfältens he gave me, Lina and Ebba a tour of the premises. That was my first meeting with two of the most amazing girls I would spend night and day with the next 9 months. The cool girl, Ebba, with turquoise hair and an air of confidence and feministic initiative. 19-year-old mama Lina that from the first moment appeared to be the wisest human being I've met in my life. Later I learned that she is.

I was so nervous. So damn nervous.

Thousands of thoughts were flying around in my head; no one will understand me because I'm Norwegian, everyone has more experience and more knowledge than me. In the stairway up to the dorm my negative thoughts were confirmed. I met Theres for the first time. The girl from a Stockholm suburb, who had lived in Tanzania before, spoke Swahili from before and knew EVERYTHING about things that I wanted to know EVERYTHING about; Malcom X, environmental work, development work, beer, cheese and wine. Theres that looked like a big question mark when I opened my mouth and something other than Stockholmska came out of it.

My next encounter was with Iris. She was 100 times cooler than me with her tattoos of Pippi and Lille My and her air of badass. Iris the vegan, who got Marit the carnivore to tremble and stop eating meat because of her commitment towards animal rights. This was my first few hours in Kiruna and I went to bed with butterflies and huge stones in my stomach. How on earth could I compare myself with these people? And I hadn’t even met the rest of my class.

The morning after I met Charlotta and Greta in the kitchen. Now it was my turn to look like a question mark. Out of Charlottas mouth came a Swedish dialect I until then had thought didn’t exist in real life. A dialect only spoken by people who are in the TV show “Nordens Herligste” with the Ylvis brothers. Charlotta should have her own talk show. It would have been like this:

Charlotta opens the show while singing and dancing. Tonight's guest is Gudrun Schyman and Charlotta is crying because she is so engaged. The audience is crying because of Charlottas big heart that shines through the TV screen. After the musical element in the show where Ylvis and Charlotta do a remix of "what does the fox say" it's time for the show’s highlight (Charlotta's highlight). In this part of the program Charlotta eat cheese and bread.

If anyone should have baked or cooked for the TV show it should be Greta. She brought enough kitchen equipment to supply a medium big restaurant from Uppsala to Kiruna and she can conjure up flavors I never knew existed. I later learned that even though Greta is tiny there are large amounts of swag in her body. She can make even the worst, most extreme racist tremble with the help of facts, good arguments and gestures that put 50cent in a bad light.

When I met the rest of the volunteers in the classroom the stone in my stomach got even heavier. I could not understand what I was doing there. Why on earth had Johanna and Harald chosen me to join the project? As my class introduced themselves one by one, I became more and more convinced that they had made a mistake. Called the wrong person. Or maybe it was a quota for Norwegians that had to be filled and I was the only Norwegian applicant?

After lunch the stone in my stomach was almost gone. We had talked to each other for an hour and hardly had time to eat. The class' knowledge and experience was perhaps different, but the amount of commitment was the same. Everyone was ready to cary the load of the project together, even in the same direction.

I realized after a few days in Malmfältens that Harald and Johanna had made no mistake, there was no Norwegian quota. I had been chosen because I, like everyone else, had the ability and willingness to learn, to get involved and to influence the direction the world is going in.

I also realized that the world is sick and on the wrong course, but also that there are at least 18 others in this world who are willing to sacrifice everything to heal it and get it back on course again.

So remember this, dear new volunteers. Lower your expectations of yourself and do not spend time and energy to compare yourself to the others in your class. Use the time and energy to absorb as much knowledge, experience, perspective and commitment from your wonderful class mates!

- Marit

Kommentera här: